Krokodilletårer

Det har vært beskrevet en skogbruksnæring i krise lenge, men det er først nå politikerne later til å bry seg nevneverdig. Det skulle nok vært valg oftere. I mellomtiden har store treindustribedrifter som Norske Skog Follum, Peterson i Moss, og nå sist Tofte i Hurum lagt ned.

Krisen har et sammensatt årsaksbilde. Ett av dem er at papirproduksjon i et høykostland er en krevende oppgave. Når blant andre Norske Skog også har vist liten vilje til å modernisere, ja da blir det umulig, men det er flere som har sovet i timen.

Det er prisverdig at Martin Kolberg (Ap) deltok i torsdagens møte om situasjonen. Samtidig har han et troverdighetsproblem på vegne av de rødgrønne.

Det ble på begynnelsen av 2000-tallet jobbet iherdig for å få produksjon av biodrivstoff på bena i Norge. På sikt skulle tremasse være råstoffet. I juni 2009 klippet miljøvernminister Erik Solheim (SV) den røde snora for en splitter ny biooljefabrikk i Fredrikstad. Han poserte tilsynelatende stolt på TV med avisen Hadelands biodieseldrevne bil. I november samme år vedtok de rødgrønne å kutte avgiftsfritak for biodiesel, og sparket effektivt bena under norsk biodieselproduksjon. Biooljeplanene til Norske Skog fikk en brå slutt av samme årsak.

Det verste i dette var at Norge viste en uforutsigbarhet i grønne rammebetingelser som skremte vannet av risikovillig grønn kapital. Bioolje-utviklingen ble satt mange år tilbake som følge av dette.
Det er flott at Kolberg vil gå aktivt inn i Treklyngen med kapital, men å gråte rødgrønne krokodilletårer på vegne av en skogindustri i krise er lite kledelig.

Statlig støtte er vel og bra, men det viktigste norske myndigheter kan gjøre er ikke å tilby eierskap. Det viktigste er å sikre forutsigbarhet i rammebetingelser. Da må politikerne våge å se ut av oljetåka. På kort sikt handler dette om blant annet transportstøtte. På lengre sikt handler det om å sikre utvikling og produksjon av moderne biodrivstoff, basert på norsk trevirke. 6.000 arbeidsplasser i og rundt skogindustrien står i fare. Våkne opp!

6.000 arbeidsplasser i og rundt skogindustrien står i fare. Våkne opp!

Dere som gjør det

Ringerikes Blad er stolt arrangør av Ringeriksmaraton. Når starten går på lørdag er det 19. gang hele regionen samles til et gigantarrangement, av flere kalt mosjonistenes høytidsdag.

For lokalavisen er det et privilegium å få være fasilitator. Det er med stor glede vi ser at nær 3.000 løpere er klare til dyst. Motivasjonen har alltid vært å sette regionen i sunn bevegelse, og slik har det heldigvis også blitt. Hundrevis av løpere og mosjonister har vært på etappetreninger i år, og tusenvis har lagt ned utallige treningstimer, forhåpentligvis i sosialt lag.

Det er grunn til å rose alle som har lokket, bedrevet godhjertet erting, og på andre måter motivert venner, familie og kolleger til å bli med og ta en utfordring. For hvem trenger ikke en vennlig dytt i ryggen av og til?

Flere fortjener ros. Vi snakker om alle som er ivrig heiagjeng, enten for et dedikert lag, eller som motivatorer for alle, et sted langs den drøyt 42 kilometer lange løypa gjennom våre tre kommuner. Takk for all glede dere skaper for så mange.

Lokale arbeidsgivere har over tid lagt forholdene til rette for sunn og sosial trening. Forhåpentligvis får de bedre internt samhold i avkastning, kombinert med en arbeidstakere med bedre fysisk og mental form. Takk for at dere investerer i samhold.

I morgen er hundrevis av frivillige med på å sørge for at løperne loses trygt gjennom traseen, at de får drikke og næring, og alt det arrangementstekniske rundt fungerer. Uten dere hadde et så stort arrangement ikke vært mulig å gjennomføre. Tusen takk.

Når målstreken passeres er det på tide å feire innsats og resultater. Det er grunn til å takke lokalt næringsliv som bygger opp under at også de utallige bankettene rundt i distriktet blir vellykket.

Under Ringeriksmaraton løfter en hel region i fellesskap. Resultatet har før blitt en fest- og høytidsdag for mosjonister. Som stolt arrangør takker vi alle som bidrar. Det er dere som gjør Ringeriksmaraton til hva det har blitt. Lykke til med innsatsen i morgen.

Opp i røyk

Fem personer på Veme kom seg til alt hell ut i tide da det begynte å brenne i tørketrommelen natt til tirsdag. At det gikk så bra, takker de familiens hund, schæferen Quarr, for.
Heldigvis går det rett vei med brannsikkerheten i Norge. I 2011 omkom 46 personer i branner i Norge. Det var det laveste tallet siden registreringene startet i 1979. I 2012 sank tallet ytterligere, til 39. Det er positivt, men fortsatt altfor mange.
Brann- og redningstjenesten melder at elektrisk utstyr ofte starter branner. Ting som er en viktig del av hverdagen vår, som vaskemaskiner og tørketromler, er spesielt utsatt. Det var nettopp i tørketrommelen brannen på Veme startet på tirsdag.
Det er mye vi kan gjøre for å redusere farene for brann. Å følge bruksanvisning for både bruk og vedlikehold av de elektriske artiklene er et godt sted å starte. Det handler også om å ha nødvendig respekt for farene de representerer. Samtidig er det nærmest umulig å helgardere seg. Hva gjør vi da?
Det stilles krav om røykvarsler i alle boenheter, og denne skal kunne høres fra alle soverom. Det er i mange tilfeller ikke nok. I brannen på Veme ble ikke røykvarsleren utløst før brannen hadde utviklet seg svært langt. Huseieren mener det ikke ville gått lang tid før brannen ville ha brent gjennom taket opp til andre etasje. Da ville ting skjedd raskt.
Gjennom å kople flere røykvarslere sammen bedres sikkerheten. Da vil alle røykvarslere i huset utløses samtidig, uavhengig av hvor brannen oppdages. Brannvesenet forteller at slikt utstyr nå har sunket i pris, og er dermed verdt å vurdere for flere boligeiere.
Mange familier velger å avholde brannøvelser hjemme. De vil sjekke at varslingsutstyr virker, at slukkeutstyr er i orden, og at det er klare avtaler om hvordan man skal evakuere huset ved brann. De fleste materielle verdier kan erstattes, men ikke liv og helse.
Kanskje er det også verdt å tenke på hvordan ting med stor affeksjonsverdi kan sikres bedre?

Bremsene på for ny Jevnaker-vei?

Endelig kom klarsignalene for bygging av ny riksvei gjennom Jevnaker, og planleggingen kunne skyte fart. En etterlengtet plass i Nasjonal Transportplan var endelig sikret, og alle hindringer var fjernet.
Men så enkelt var det likevel ikke. Manglende arkeologiske undersøkelser på eiendommen Moe gård kan føre til nye forsinkelser.
Statens vegvesen skal i to år ha forsøkt å få til en avtale med grunneier om å gjennomføre lovpålagte arkeologiske undersøkelser.
Men grunneiers advokat har hevdet at undersøkelser i dette området vil påføre eieren av Moe gård store skadevirkninger og produksjonstap.
Planleggingsleder Bjørn Nyquist i Statens vegvesen sier han aldri har opplevd noe lignende. Og når sant skal sies er det nesten ikke til å tro at hindringer som dette dukker opp nå.
Vi forutsetter at grunneiere som berøres i slik situasjoner, får nødvendig erstatning og maksimal sikring av sin næringsvirksomhet. Samtidig må det være et mål at grunnundersøkelser som i dette tilfellet, gjennomføres på tider av året da skadene for landbruket kan begrenses.
Med det som utgangspunkt, må grunneiere – også eieren av Moe gård – kunne finne løsninger som gjør at veivesenets planleggere får gjort jobben sin.
Å motarbeide veiprosjekter som dette, resulterer som regel ikke i annet enn utsettelser – sjelden eller aldri omgjøres konkrete planer så langt ut i prosessen. Og er det noe Jevnaker og Jevnakers befolkning ikke trenger akkurat nå, så er det nye utsettelser.
Nå henstiller vi til grunneier om å komme veivesenets planleggere i møte; finne løsninger som gjør at påkrevde grunnundersøkelser kan gjennomføres så fort som mulig. Jevnaker trenger vei, og veibygging forutsetter at det avstås arealer.

Tung hverdag

Hvorfor sliter ungdom – og hva kan gjøres for å lette hverdagen til et relativt stort antall ungdommer i ungdomsskole og videregående?
Rundt 150 lokale ungdommer oppgir at de har forsøkt å ta sitt eget liv, mens rundt 350 oppgir at de har forsøkt å skade seg selv. Noen har nok svart dobbelt, men uansett er dette nedslående tall i et lite distrikt.
På den positive siden sier undersøkelsen at ringeriksungdom er mindre tilbøyelig til å være kriminelle, og ruser seg mindre enn landsgjennomsnittet.
Alt i alt er den bredt anlagte undersøkelsen urovekkende, noe som også bekreftes av dem som kanskje kjenner det lokale ungdomsmiljøet aller best – nemlig SLT-koordinator Karianne Berg og ungdomskontakt Kiahma Whelan.
Svar og løsninger er neppe korte og konsise, men det må ikke bety at lokalsamfunnet lar være å finne dem. Med denne undersøkelsen som utgangspunkt, må det fra faglig hold jobbes målrettet med konkrete tiltak.
Samtidig er dette et signal til oss alle om å være mer våkne overfor mennesker rundt oss. Det er altså ikke gitt at gode karakterer, en harmonisk familie og mange gode venner, er garantier mot tungsinn og vanskelig dager. Den enkeltes selvbilde påvirkes negativt uavhengig av det vi tradisjonelt betrakter som tegn på vellykkethet.
Ungdom stiller stadig større krav til seg selv, med det resultat at idealet blir uoppnåelig. Frukter av dette blir depresjon og ensomhet.
Superbloggernes virkelighetsbeskrivelse nevnes av ungdomskontakten som forstyrrende på sårbare selvbilder, likeså kommunikasjonen på sosiale medier. Nettbruk og nettvett bør derfor være enda mer i fokus både på skolen og hjemme.
Nå ser vi fram til at kommunelegen, i samarbeid med nevnte ungdomsfaglige ressurser og ikke minst ungdomsrådet, borrer dypere i tallmaterialet som foreligger.

Valgets kval

Med bare en måned til valgdagen, begynner det å dra seg til i valgkampen. Retorikken spisses, og duellene blir hardere. Blir vi som stemmeberettigede klokere, eller bare forvirret?
Ved forrige stortingsvalg valgte nær hver fjerde stemmeberettigede å sitte hjemme på valgdagen. Det er naturlig å tenke seg flere årsaker til det. En mulighet er at vi føler at vår enkle stemme ikke betyr noe fra eller til i den store helheten. Når hver fjerde velger tenker slik, blir det åpenbart veldig feil. Det må vi minne hverandre om.
Å føle motløshet når det gjelder kompleksiteten i de forskjellige partienes politikk er også en fare. Debattene er ofte tabloidiserte, og handler mer om hva debattantene mener er feil med motdebattantens politikk enn om sin egen.
Kanskje er vi også redde for å velge feil? En enkel utvei er da å avstå fra å velge. Gjør vi det er konsekvensen at demokratiet ikke fungerer. Den gruppen politikere som settes til å bestemme for oss er ikke den som vil gjøre din hverdag, og landets framtid, slik vi ønsker.
Å finne ut hvilket parti som fører den politikken vi er mest enig i krever helt klart innsats. Heldigvis finnes det hjelp. Ringerikes Blad er en av flere som har en velgerhjelp på sin nettavis. Gjennom å bruke fem minutter på å svare på et sett av påstander, får du en pekepinn på hvilket parti som ligger ditt hjerte nærmest. Kanskje er det nok, eller kanskje trigger det interessen for å finne ut mer. Uansett gjør dette det lettere og morsommere å følge debattene i valgkampinnspurten. Bekreftes utgangspunktet, eller må det justeres før valgdagen?
En ting alle politikere og samfunnsengasjerte er enige om, er at hjemmesitterpartiet ikke må få bli landets største velgergruppe ved årets valg.
Retningen for Norge og din hverdag skal besluttes nå i september. Uansett hvilket parti som fortjener din stemme, er det viktig å avgi den. Samfunnet blir ikke bedre enn vi gjør det. Vårt bidrag er å velge inn politikerne som skal gjøre den jobben.

Den glemte ressurs

Over 300.000, eller omkring hver sjuende nordmann i arbeidsfør alder, får uføretrygd eller andre arbeidsavklaringspenger fra Staten. I år er det beregnet å koste Staten 61 milliarder kroner. Det blir stadig flere, og økningen er dessverre størst blant de yngre, i aldersgruppa 18 til 39 år.
Heldigvis ønsker mange av dem å jobbe noe ved siden av. Beklageligvis gjør dagens system det vanskelig. Andre kunne ha jobbet noe, men verken har lyst eller trenger. Det er på høy tid å gjøre noe drastisk, og med respekt å melde til både Arbeiderpartiet og Høyre: 100 millioner til en varig lønnstilskuddsordning er et altfor lite grep.
Vi kan argumentere med at dagens ordning viser at vi tar vare på dem som ikke er i stand til å stå i arbeid, og at dette er en kvalitet for samfunnet. Men, er det slik at selv om man ikke er i stand til å være del av det ordinære arbeidslivet, at man ikke har evne til å bidra med arbeidsinnsats på noe plan? Lediggang er roten til alt vondt, sier vi. I det lyset er det å skrive ut en sjekk og overlate de uføre til seg selv som en eneste stor bjørnetjeneste.
Ja, vi stikker fingrene inn i et vepsebol, for å foreslå innstramminger i en trygdeordning framstilles gjerne som å tråkke på de svakeste i samfunnet. Men er det ikke heller å ta inn over seg at ingen tjener på denne bjørnetjenesten?
Hva om vi krevde at trygdemottakere arbeidet et antall timer i uka, tilpasset restarbeidsevne? Hva om vi etablerte arbeidsordninger som var tilpasset den enkeltes funksjonsnedsettelse? Noen kunne samles i grupper for å rydde og gjøre det pent på offentlige steder. Noen kunne være i besøkstjeneste for eldre. Arbeidsoppgavene er uendelige, om vi ser rundt oss.
Å komme seg ut av hjemmet, å møte andre mennesker, å føle seg nyttig, å få arbeidstrening, å utfordre seg selv, og å bli utfordret, er alle ting som gir økt livskvalitet. Samtidig vil uføretrygdede kunne bidra til å få løst et utall samfunnsoppgaver som i dag står uløst.
Uføretrygdede er den glemte ressursen som kan gjøre Norge til et enda bedre land å bo i.

Foreløpig halvgjort

Hønefoss var i ferd med å gro igjen mange steder, da hundrevis av hønefossinger stilte til dugnad tidligere i år. Petersøya var et av de prioriterte områdene. Rekreasjonsperlen skulle “tas tilbake”.
Det var et massivt arbeid som lå foran dugnadsgjengen som gikk ivrig til verks, og kanskje ble omfanget undervurdert. For å få gjort jobben raskt og effektivt, ble en skogsmaskin til slutt satt på jobben nå i ferien. Dette er grov redskap, og resultatet rett i etterkant var langt fra vakkert.
Avrevne trær, kvist og kvast, samt dype hjulspor er ingen forskjønning, og nå har publikum reagert. Enkelte kaller det vandalisme. Vent til å felle dommen til etter at vi er ferdige, svarer prosjektleder.
Det må knuses egg for å lage omelett, og omeletten er altså ikke helt ferdig ennå. Derfor er det forståelig at de som har lagt ned både tid, penger og andre ressurser i denne dugnaden opplever kritikken som urettferdig. Samtidig forstår vi dem som reagerer. Slik det ser ut akkurat nå, er ikke Petersøya verdig. Men, det handler altså om å ha tålmodighet. I september innkalles det til høstdugnad for å sluttføre arbeidet.
Det er lærdom i denne situasjonen. Det mest positive er at det er stor velvilje i befolkningen til å bidra til å gjøre en innsats for å gjøre Hønefoss mer åpen og mer vakker. Dernest er det bra at kommunen nå prioriterer arbeidet, selv om også de ser ut for å ha undervurdert behovet. Samtidig ser vi at selv med hundrevis på dugnad er det ikke nok for å ta et skippertak. Tyngre maskineri er nødvendig. Det koster penger, og det er tidspunkter på året da slikt maskineri ikke bør brukes, av hensyn til skader det kan skape. Kombinerer vi dette med at det er en utålmodighet knyttet til lengde på anleggsperiode, er det nok en del å forbedre til neste innsatsområde.
Det viktige nå er å beholde troen på dugnadene og resultatene vi kan oppnå i fellesskap. Det virker! Akkurat nå er det halvgjort på Petersøya. Etter dugnaden i september har vi tillit til at Petersøya vil framstå vakrere enn noen gang, til glede for alle i Hønefoss, både fastboende og turister.

Trygg skolevei

Hva er en trygg skolevei? Enda viktigere: Hva er en farlig skolevei, og hvem har ansvar for å gjøre den sikker?
Vi nærmer oss skolestart, og snart kommer trafikkbildet til å endre seg dramatisk, for både harde og mye trafikanter. Der det nå har vært sommerstille, vil snart barn med sekk på ryggen innta hverdagstravle gater og veier. Her må vi være årvåkne.
Noen steder er skoleveien mer farlig enn andre. Hvem som har ansvar for å gjøre den så sikker som mulig, avhenger av flere forhold.
Opplæringsloven sier at elever som har særlig farlig eller vanskelig skolevei har rett til skoleskyss, uavhengig av avstand til skolen. Det er kommunen som har beslutningsmyndighet knyttet til eventuelt særlig farlig skolevei.
Samtidig skiller loven på ordinær fare i trafikken, og særlig fare. Hvis barna utsettes for ordinær fare i trafikken på sin vei til og fra skole eller bussholdeplass, er det foreldrenes ansvar å gi barna opplæring i å takle farene. Om de mener det er påkrevd, er det også foreldrenes ansvar å følge elevene til bussholdeplass eller skole.
Øverst i Olumslinna har foreldre søkt kommunen om å få transport med drosje, da holdeplassene ligger ved en av Norges viktigste øst-vest-forbindelser, den tungt trafikkerte E16. Det aktuelle området har ekstra svingete og uoversiktlig vei.
At dette området ikke er definert som farlig vei for lenge siden er noe vi kan undres over. Å starte vurderinger av ny fareskilting og nedsatt fart på stedet nå, to uker før skolestart, vil ikke gjøre veien reelt sikrere. Her må Jevnaker kommune ta ansvar: Sikre trygg transport først, og jobbe mot Statens vegvesen om andre tiltak etterpå.
Alle barn har rett til trygg skolevei. Dersom de ikke har det, må de få det, enten gjennom ferdigheter til å takle farene, eller gjennom egnet transport. Både foreldre og kommune har et ansvar for å sikre trygg transport for skolebarn. Ett tett samarbeid mellom hjem og skole er nøkkelen til dette.

Fristende

Lørdag kveld går startskuddet for årets ukelange krepseeldorado i Steinsfjorden. Fjordarmen regnes som den viktigste lokaliteten for edelkreps i Norge. Nær 200 ivrige deltakere i årets fiske står da klar med sine teiner. Hjemme venter venner og familie på å få smake på delikatessen.
Krepsefisket er kort og intensivt. I løpet av en uke er det over. Samtidig er det årets høydepunkt for mange, og for enkelte kan det være fristende å tøye reglene litt for å maksimere egen fangst.
Det er gode grunner for at det er strenge regler knyttet til krepsefisket. Krepsen er en naturressurs som må forvaltes klokt om den skal være bærekraftig. Derfor er det restriksjoner på omfanget av fisket, både i tid og i antall teiner som kan brukes. For stort fiske vil føre til framtidig mindre overskudd.
Viktig er også minstemålene. En ting er at små kreps betyr lite mat på tallerkenen, men dette handler selvsagt om at ungkrepsen skal rekke å formere seg. Tas det opp for mange små kreps, betyr det lavere tilvekst.
Det er rart med det, når krepsen er i teinen. Det kan være fristende å se litt stort på minstemålet, i stedet for å kaste fangsten tilbake i vannet. Det kan sikkert finnes argumenter vi får oss til å tro på selv også, som eksempelvis at et par kreps til eller fra spiller liten rolle. Men, om det ganges opp med 200 registrerte fiskere, er heller ikke det et særlig godt argument.
Krepsereglene er der for å sikre krepseglede år etter år. De som bryter reglene, stjeler fra fellesskapet. Det er ikke greit. Kanskje er det også flere enn de registrerte fiskerne som kunne tenke seg å prøve lykken, både i og utenfor krepseperioden. Fristende, ja, men det er like full illojalt overfor fellesskapet.
Ringeriksregionen har mange gode og viktige naturressurser. Klok forvaltning er nøkkelen til at det kan fortsette slik, år etter år. I gode fiskerånd ønsker vi alle registrerte fiskere «skitt fiske», og alle andre krepseelskere smakelige måltider i lag med gode venner og familie.