Viser arkivet for april, 2013

Kampdagen

Er det mer å kjempe for? Spørsmålet kommer opp like sikkert som snøen smelter og 1. mai nærmer seg. I morgen er det igjen arbeidernes internasjonale kampdag – på kalenderen en rødmerket dag som betyr at mange har fri fra jobben.
For noen er den bare nettopp det; en fridag på linje med andre røde dager. For andre er 1. mai en viktig dag som minner om kamper kjempet og slag vunnet.
Dagen har sin opprinnelse blant fagorganiserte i USA. Den aller første markeringen i Norge ble gjennomført i 1890, men først i 1947 ble kampdagen en offentlig høytidsdag.
Etter hvert er 1. mai blitt allemannseie, i den forstand at flere enn fagbevegelsen og venstresiden har gjort den til sin. Både Høyre og Fremskrittspartiet har nå egne arrangementer rundt omkring i landet – av noen påstått å være mer som motstand og protest i begynnelsen, men senere som aktive deltakere i det dagen faktisk dreier seg om.
Samtidig har formen på selve markeringen her i landet utviklet seg fra å være ganske brutal til å bli relativt rolig.
Det viktigste kravet i starten, og helt fram til 1919, var kampen om normalarbeidsdagen på åtte timer. Normalarbeidsdagen, i likhet med en rekke andre goder som ferielov, sykelønnsordning og tarifflønn, tar vi i dag som den største selvfølge. Noen har gått foran og kjempet fram det de aller fleste av oss i dag nyter godt av.
Tilbake til utgangspunktet: Kanskje har ikke den jevne arbeider så mye å klage over; så mye å kjempe for, annet enn å hegne om de godene som allerede ligger der. Den internasjonale kampdagen har likevel en stor verdi i det å minne hverandre om den jobben som er gjort – og vi snakker om tidvis harde kamper både her hjemme og ute.
Uansett meninger, og uavhengig av politisk syn og ståsted: Vi kommer ikke unna at dagen er historisk og har lange tradisjoner. Gratulerer med morgendagen!

Korps må bli gøy

Skolekorpsene i Ringerike bør legges ned, sier Øystein Olsen Vadsten. Han slår unektelig på stortromma når han i lørdagsavisen går til angrep på en hel korpsbevegelse, inkludert Norsk Musikkorpsforbund, som han mener alle har sovet i timen. Det er ikke lenger kult å gå i militæruniform og spille gammel jegermarsj.

Så å si alle korpsene sliter med tomrom i rekkene. Belastningen på de gjenværende musikantene med foreldre blir ekstra stor. Det gir en selvforsterkende effekt, ved at flere slutter.

Problemet er ikke av ny dato. Tendensen de siste 10–15 årene har vært tydelig, selv om det har gått i bølger. Men skal vi tro både Øystein Olsen Vadsten og andre korpsveteraner i distriktet spilles det nå på siste verset. Noe må gjøres.

Felleskorps synes å være løsningen. Selv om det er knyttet mange følelser til korpsene, som barneskolenes stolthet gjennom mange tiår, bør det nå tas grep for å danne et storkorps. Men det holder ikke bare å samle troppene – det må tenkes helt nytt.

Stikkordet er til syvende og sist spilleglede. Det må bli gøy å spille – gøy å øve. Fritidsaktiviteter skal først og fremst være morsomme. Hvis ikke, er det nok av andre aktiviteter å være med på. Korpsenes notearkiver må fornyes og tilpasses en moderne tid. Nye musikkstykker må øves inn, nye samspillformer prøves ut, tidvis med smågrupper og band.

Toget har gått for kommende 17. mai, men det er ingen grunn til å vente. At musikanter fra ulike korps klarer å finne sammen og spille i takt, er det ingen tvil om. Beviset fikk vi lørdag, da det var felleskonsert på Byscenen. (se artikkel i dagens avis)

Nå er det viktig at denne debatten ikke dør ut i takt med en utdøende korpsånd. Oppspillet er klart og tydelig, og invitasjonen ikke til å ta feil av. Nå må styremedlemmer i de ulike korpsene henge seg på og spille med. Målet må være at interessen blir så stor igjen, at det tvinger seg fram en deling av storkorpset…

Tro flytter fjell

Hvis du vet å ta vare på kroppen din, og vil ha effektiv restitusjon med mest mulig naturlige ingredienser, skal du nå drikke kokosvann. Ja, kokosvann. Importert kokosvann til 50-60 kroner drikkeflaska. Det hevder i alle fall bloggere, og andre som lever godt av å gi oss andre råd.

Hvis det fantes en måte eller et verktøy som kunne spare oss for blod, svette og tårer, ville de fleste av oss stått i kø. Mange av oss gjør også det. I dag har vi jo også såpass god råd at vi gjerne kjøper oss mulighet for framgang der vi tror vi kan.

Noen tilskriver menneskehetens utvikling vår evne til å søke framskritt. Andre mener at det er vår iboende latskap som er årsaken. Hadde vi ikke vært så late, hadde vi jo ikke funnet alle snarveiene.

Gjennom alle tider har smarte forretningsfolk lansert produkter som lover å gjøre vår liv enklere, sunnere og rikere. Som kunder kjøper vi en snarvei, og håpet om gode resultater. Troen er ikke en effekt som skal undervurderes. Troen på at noe virker kan i mange tilfeller være vel så effektiv som det eventuelle virkestoffet. Dette kjenner vi alle som placeboeffekt.

Kokosvann får tommelen opp fra kjendiser, men virker det? Ernæringsfysiologer sier det ikke er skadelig, men at det heller ikke holder på langt nær alt det lover. Riktig nok inneholder vannet kalium og magnesium, stoffer som er viktig for kroppen, men disse stoffene finnes i så små mengder at noen glass vann og litt frukt er et godt alternativ.

Heldigvis er det ingen som taper på dette. Har du råd til å betale for vannet som får deg til å føle deg bedre, er ingenting bedre. Da bidrar du i monn til verdiskapningen i verden, for alle i denne næringskjeden, fra den som høster kokosnøttene, til den som selger det i den lokale butikken.

Samtidig, om du tror at dette reelt sett bidrar til sprekere, sunnere kropp på kortere tid, er det i beste fall naivt. Det finnes mange snarveier, men den mest effektive er ofte hardt arbeid. Siden det er hemmeligheten bak suksess, forblir den skjult for mange.

Politikerne vi vil ha

Er det mulig å kombinere politikk og arbeids- og familieliv? Mister vi gode politikere, både lokalt og nasjonalt, fordi det i dag er vanskelig?
Det nærmer seg valg. Vi skal velge tillitspersoner som skal tale vår sak i styret av landet. Etter valget er mange skuffet, og mener at vi har valgt feil. Med en valgdeltakelse på omkring halvparten kan dette også være riktig. Bruker vi stemmeretten, er ikke dette et tema. Da blir våre valgte tillitspersoner representativt for folkets mening og valg. Derfor er det så viktig at vi oppfordrer hverandre til å bruke stemmeretten. Det kommer vi fyldig tilbake til nærmere høsten.
Men, før den tid, er det viktig å se på hvem vi ønsker å velge mellom. Hvem er politikerne vi ønsker?
Jens Stoltenberg er en av dem som har fått kritikk. Har han for begrenset praktisk jobberfaring? Har han for liten kontakt med det «virkelige» liv?
Denne uken fikk vi en annen inngang til samme tema. KrF-leder Knut Arild Hareide går ut og sår tvil om han er aktuell som statsråd i en eventuell borgerlig regjering. Han er usikker på om det er mulig å kombinere posisjonen med hans unge familie. Kanskje er det et uheldig utspill så nær valget. Han bør jo være tydelig i retning for både ham og partiet. Kanskje er det et genialt grep for å få fokus på partiets familiepolitiske engasjement. Kanskje bygger dette en støtte som både han og partiet vil kunne bygge på.
Uansett har han startet en viktig debatt: Er det mulig å kombinere et «vanlig» liv, med forståelse for vanlige menneskers utfordringer, med et verv som toppolitiker? Hvis ikke, får vi gode valgmuligheter blant politikere vi ønsker at skal styre landet? Og utvidet, får vi de lokalpolitikerne vi ønsker oss? Hvis ikke, er det da et godt folkestyre?
Politikk er ikke for pingler. Det krever dedisering til en oppgave som krever noe ekstra. Den prisen må politikerne i dag være villig til å betale. Samtidig kan tiden nå være moden for å se på om det kan gjøres mer overkommelig å kombinere arbeids- og familieliv med politikk. Om ikke for Hareide, så i alle fall for lokalpolitikere.

Tamt fra Høyre

Gitt de strålende meningsmålingene for Høyre den siste tiden, har det blitt stadig mer interessant å se deres konkrete planer. Mye tyder jo på at vi kan stå overfor et regjeringsskifte. Kombinerer vi dette med Høyres offensive lovnader for samferdsel, knyttet det seg betydelig spenning til deres alternative Nasjonal Transportplan (NTP), kalt HTP.
På veien fra offensive, generelle lovnader, til en konkret og realistisk plan, har spensten blitt redusert. Høyres alternative NTP bærer preg av at de forbereder seg på regjeringsmakt. Den totale rammen for NTP er ikke økt med mer enn i underkant av sju prosent.
At også Høyre vil bygge Ringeriksbanen var ingen overraskelse. Forskjellen ligger i framdriften, der Høyre snakker om ferdigstillelse, ikke bare oppstart. Det er bra, men ferdigstillelse i 2024 er ikke veldig offensivt.
Noe mer offensive enn den sittende regjeringen er Høyre når det kommer til E16. Strekningen Skaret-Hønefoss ønsker de bygget i perioden 2014–2023. Det er vi selvsagt meget godt fornøyd med. Men, her glimrer ambisjonene knyttet til ferdigstillelse med sitt fravær.
Den store forskjellen mellom de rødgrønnes og Høyres plan ligger i finansiering og organisering. Både Ringeriksbanen og E16 Skaret-Hønefoss er foreslått som offentlig-privat samarbeid (OPS). Vi tror på Høyres forventninger til at dette vil føre til raskere utbygging og bedre kvalitet. Når et privat selskap skal stå for både bygging og 25 års vedlikehold, vil de ha bedre motivasjon til å bygge klokt, innovativt og effektivt. Det er underlig at sittende regjering avviser denne organiseringen.
Sett fra Ringeriksregionen, er det ikke grunn til å være skuffet, men vi er utålmodige. Vi hadde forventet at et parti som jakter regjeringsposisjon ville være tydeligere og mer offensive i dette, som er en av Høyres fanesaker. Det blir litt tamt, og det åpner døren for sittende regjering. Vi vet det jobbes godt i kulissene, nettopp for å få til de viktige endringene i regjeringens plan.
Partiene har fortsatt en jobb å gjøre for å overbevise oss om at de har de riktige ambisjonene.

Trippel delseier

Treklyngen har holdt kortene tett. Ambisjonene har vært store, men de konkrete planene har vært hemmelige. I dag letter de på sløret.
Det er minst tre gode grunner for å heise flagget i dag. Nyheten om at Avinor nå går inn i arbeidet med å utvikle og produsere biodrivstoff til fly betyr at det blir god avsetning for lokalt og norsk trevirke. Det betyr også at lokalt basert høyteknologi kan bidra til en grønnere luftfart. Sist, men definitivt ikke minst, betyr dette lokalt at Ringerike blir sentrum for fremtidens biodrivstoff. Det varsles milliardinvesteringer, med dertil hørende arbeidsplasser og lokal verdiskapning.
Onde tunger vil minne om at man lokalt har satset og endt med biomageplask tidligere. Norske Skogs Xynergo endte som kjent i nedleggelse som følge av manglende finansieringsvilje. Til disse onde tunger er det riktig å svare at dette var et annet produkt i et annet marked. Innen fire-fem år skal produksjonen av andregenerasjons biodrivstoff være i gang.
I dag, og i all overskuelig fremtid, vil luftfarten vokse. For å kunne gjør det, er både bransjen og miljøet avhengig av at det utvikles mer miljøvennlige måter å drive flyene på. Drivstoffeffektivisering har allerede vært et tungt satsingsområde for flyselskapene. For å komme videre er det avgjørende å bruke noe annet enn fossilt drivstoff. Det eksperimenteres med biodrivstoff i hele verden. Dette er fremtiden. Utfordringen er å sørge for at drivstoffet blir billig nok å fremstille. I dag er det for dyrt til at det er motivasjon god nok for flyselskapene.
At Avinor nå velger å samle sin biosatsing i Treklyngen sier noe om fokus, og gir utviklingen de musklene dette prosjektet trenger i startfasen.
En skognæring som nå har vært preget av både planer om, og faktiske nedleggelser, kan nå også glede seg. Produksjonen på Follum planlegges med årlig forbruk av to millioner kubikkmeter tømmer. Det tilsvarer hele den norske skogavvirkning i første kvartal i år.
Treklyngen, med Viken Skog i spissen, har jobbet fram en imponerende trippel delseier. Vi gleder oss på regionens vegne og gratulerer!

Overreaksjon

Norske arkitekters landsforbund (NAL) vil ha omkamp om kirkebygget i Hønefoss. Begrunnelsen er at en av kirkejuryens medlemmer, sivilingeniør Armand Skandsen, skal ha for tette bånd til Link Arkitekter. For tiden er han prosjektleder for ny kirke i Ålgård – også den tegnet av Link.
Dette kan ikke sees på som annet enn en overreaksjon fra sammenslutningen av landets arkitekter. Ikke bare går de imot det en enstemmig jury har foreslått, de utfordrer også folkemeningen: Et overveldende flertall gikk inn for nettopp «Himmeltrærne» da kirkeforslagene var oppe til vurdering og avstemning under menighetsmøtet i Hønefoss.
Når det er sagt, har NAL sitt på det tørre med tanke på grunnprinsippene. Inhabilitet kan gi uønskede føringer, og i alle fall mistanker om det. I klarere tilfeller enn dette bør jurymedlemmer fratre.
Men her snakker vi om en lukket prosess, der jurymedlemmene ikke kjente til hvor tegningene kom fra. NAL mener at Skandsen, ut fra kirkens utforming, burde ha visst at det var Link som sto bak. Mulig det, men hva med de andre jurymedlemmene, som alle gikk for samme løsning? Vedtaket var ikke endelig, kun rådgivende overfor Hønefoss menighet – og menighetsmøtet fulgte opp med nesten enstemmighet (86 prosent) for det samme alternativet. Deretter har et enstemmig menighetsråd sluttet seg til.
Når alle hensyn veies mot hverandre, står vi igjen med den berømmelige stormen i vannglasset. Kamp om prosjekter er vel og bra, men det er underlig at NAL gjør dette til en stor sak og bruker såpass harde ord.
Vi ser ingen grunn til at det nå skal brukes titusenvis av kroner på en juridisk vurdering – rett og slett fordi folket har talt. Visst har en jury påvirkning på opinionen, og visst legger juryen føringer for hva folk skal mene. Men med en så gjennomgående enstemmighet må det nå unngås nye runder og kanskje til og med ny arkitektkonkurranse.
Kirkesaken er på sporet, og der bør den være.

E16-planer må ikke legges bort

En drøy uke etter at forslaget til Nasjonal Transportplan (NTP) ble lagt fram, er det grunn til å riste av seg skuffelsen over mangelen på lokale prosjekter i Hole og Ringerike. Nå gjelder det å ta ny sats: Først og fremst for å håpe på justeringer i planforslaget, men mer realistisk: For å stå sterkere i fremtiden.
Tidsperspektivet for NTP er hele 10 år – men altså med en rulleringer og justering etter fire. Derfor er det ikke så rart at forkjempere og planleggere mister motet når det de har kjempet for i en lang periode, ikke gir resultater. Lufta går ut av ballongen, og det er fristende å glemme hele greia.
Men nå er det svært viktig at politikere og andre klarer å holde fokus, slik at veiplanene ikke blir lagt i skuffen. Uten en god plan lokalt er det nesten umulig å få en sentral plass i transportplanen. Korridorvalget må tas, og det er det ingen grunn til å vente med. Diskusjonen er godt i gang i begge kommuner, og nå venter vi spent på fortsettelsen.
For i tillegg til å ende opp med en løsning som alle må forholde seg til og tilpasse, er signaleffekten viktig: At Ringerike og Hole viser for all verden, og ikke minst de bevilgende myndigheter, at de klarer å bli enige om en veifremføring, kan være av avgjørende betydning når fremtidige planer skal legges. Dersom planarbeidet stopper opp nå, vil kanskje mangel på avklaringer sørge for at veibyggingen skyves ytterligere ut i tid.
Det som imidlertid kan bli et problem, slik vi også skriver i dagens avis, er at veivesenet forskyver kapasiteten mot de prosjektene som skal realiseres først. I den videre planleggingen står det altså ikke bare om penger, men også om ressurser.
Aller viktigst er det likevel at lokalmiljøet fortsetter diskusjonen om hvor veien i hovedsak bør ligge – og i tillegg benytter enhver anledning til å påpeke behovet for en ny og bedre veiforbindelse. En riktig påstand kan ikke gjentas for ofte: Dagens E16 er for dårlig. Noe må gjøres raskt!

En gladere region

Det blir ikke bedre enn vi gjør det til. Heldigvis er det nå mange som, gjennom å gjøre det lekkert rundt seg, gir oss inspirasjon til å gjøre jobben.

Stiftelsen Glatved Brygge fortjener stor, positiv oppmerksomhet, og mange gode ord og skulderklapp for både kreativitet, initiativ, men enda viktigere – gjennomføringskraft. Stiftelsen har allerede gjennomført et kjempeløft for området rundt brygga. De gir seg ikke. I disse dager jobber gravemaskiner på spreng for å utvide og forskjønne området ytterligere. Pottemakerbakken like ved er også verdt et besøk, smakfullt nybygget med solide materialer.

Under brua klargjøres Dronning Tyra for en ny sesong. På elva kommer den til å sette et enda tydeligere preg på bybildet i år.
På Petersøya rigges det til dugnad i helga, og vi håper ringerikinger møter mannsterke til innsats. Også her er det stiftelsen som har tatt styring. Ryddingen av en av byens sentrale, grønne lunger er en forskjønnelse, og en kvalitetsheving for hele regionen.

Å åpne opp i gjengrodde buskas, og å slippe inn mer lys og utsikt, gjør noe med oss. Å rydde opp i gammelt rot, plukke og kjøre unna søppel letter samvittigheten. Ja, det er jobb, men i sum gjør våronna noe for både oss selv og alle som ferdes rundt oss. Vi gjør absolutt ikke bare jobben for oss selv. Vi gjør den for fellesskapet. Det påvirker både trivsel og humør for alle som ser endringen.

Med vårsolas forventede ankomst i helga, kombinert med at snø og is på det nærmeste er borte i lavlandet, brygger det opp til uker framover der vi rigger i stand for vår og sommer i egne hager og andre private områder. Til glede for både deg og naboene.

I dag har vi lyst til å takke alle som bidrar til å skape en gladere region. En stor takk til alle dere som vil bidra til å gjøre Ringeriksregionen triveligere og vakrere. En ekstra rose til dere som tar ansvar for å organisere dugnader, dere som bidrar med kaffekosen til pausene, og som gjør jobben med å gi noen timer til fellesskapet med arbeidsinnsats.

Soper sand

Kommunens folk er travelt opptatt med å rydde opp etter vinteren, og sopebilen går nærmest døgnet rundt. Husk å gi rom for den gedigne bilen. Parkerte biler langs fortauskanter hindrer effektivt det viktige og helt nødvendige arbeidet.