Viser arkivet for desember, 2012

Mer verdighet

Et årsskifte er en naturlig anledning for både refleksjon over året som ligger bak, men kanskje enda viktigere om året vi går inn i. I denne anledningen tillater jeg meg å være litt personlig.

Vi er i ferd med å legge nok et begivenhetsrikt år bak oss i ringeriksregionen. Å dvele ved det som har vært, skal vi spare til en annen anledning. Samtidig har jeg lyst til å dele en av hendelsene som for meg bærer med seg det viktigste for tiden vi går inn i. Noe som er en overbygning for alt som skal skje framover.

17. oktober var den store kinosalen i Hønefoss dørgende full av elever fra Ringerike videregående skole. De var blant 350.000 elever fra store deler av verden som var med på Global Dignity Day. Dignity oversettes til norsk som verdighet – et litt vanskelig uttrykk.
Kronprins Haakon er en av tre initiativtakere til den internasjonale bevegelsen Global Dignity. Visjonen til Global Dignity er å fremme verdighetsbasert lederskap og engasjere ungdom i betydningen av verdighet.

Med egne ord fylte elevene først begrepet verdighet. Deretter delte de sine opplevelser knyttet til begrepet for alle sine flere hundre medelever. For alle oss som fikk være med på dette, gikk det først opp et lys. Så ble det tent et håp – et håp om, og tro på at gjennom å løfte hverandre opp i stort og smått, bygger vi en bedre verden. Bedre verden? Ja. Store, men sanne ord.

Det var fantastisk å høre elevene fortelle sine verdighetshistorier – historier om hvordan omsorg endret liv i hverdagen. Noen bygget selvtillit for medmennesker. Noen bygget inkluderende fellesskap, og noen reddet til og med liv. Det var sterkt!

En bedre verden skapes ikke av en verdensleder. Den skapes av oss i fellesskap, fra det mellommenneskelige, via det lokale, til det globale.

Mitt ønske for det nye året er derfor mer verdighet. Når verdighet gjennomsyrer oss og det vi gjør, bygger vi et fruktbart samfunn der det er godt å leve, og der det er godt å skape sunn vekst og verdiskapning.

Løper for andre

Når året skifter navn, har Hønefoss-mannen Tommy Støa fullført sitt store prosjekt «Kroner for kilometer». Samtidig nås målet om 100.000 kroner til det lokale Fontenehuset.

All ære til mannen som på sin spesielle måte fokuserer på en viktig sak. Fontenehuset har vist sin berettigelse, og er til hjelp for mange, men økonomien er verken god eller trygg. Fra år til år må det kjempes om en plass på de kommunale budsjettene, og denne høsten ble det også nødvendig å permittere deler av staben en periode.

Da er det kjærkomment at noen tar tak på den måten Tommy Støa gjør: Inngår avtale med flere sponsorer som lover å betale for hver kilometer som tilbakelegges. Ethvert løp gir et nytt beløp. Og kontoen vokser.
Noen vil kanskje spørre seg hvorfor disse sponsorene ikke bare betaler inn det de kan avse av midler, uten at noen må slite langs asfalt og stier for å oppnå et tilstrekkelig antall kilometer og dermed penger.

Men det er nettopp her det geniale ligger: Tommy Støa og andre som gjennomfører noe lignende, er mer enn pengeinnsamlere. De er ambassadører og foregangspersoner. De benytter enhver anledning til å snakke godt og fordelaktig om det de brenner (løper) for. De vier seg til den gode sak, og legger for dagen et dypere engasjement enn å få budsjetter i balanse.

For hva kan ellers sies om å stille til 24-timers løp innendørs på Bislett – eller å løpe ribbemaraton fra Sandvika til Ski midt i romjula. Tidligere i år var Støa i Nederland og løp inn over 2.000 kroner, i tillegg til utallige andre små og store inntektsbringende distanser gjennom året som snart ebber ut.

Her dreier deg seg om å ta i litt ekstra for å lette hverdagen for andre. Tommy Støa løper og gjør det på sin måte. Vi andre kan finne på noe annet – kanskje bare stå på sidelinjen og heie; snakke godt om et tilbud som for mange representerer et veiskille i livet – før og etter Fontenehuset.

Lykke til med målgangen!

Tobakksbevilling

Kampen mot tobakksrøyking og dens skadevirkninger tiltar fra sentralt hold. Et par uker før jul la helseminister Jonas Gahr Støre fram en rekke tiltak som skal redusere antall røykere.
I forslaget til revidert tobakkskadelov vil regjeringen hindre barns tilgang til tobakksvarer, gjøre flere arenaer røykfrie og styrke vernet mot passiv røyking.

Mål og mening er av aller beste sort: Alle vet at røyking er helseskadelig – også for de passive røykerne. Og alle vet at vanerøyking starter med den aller første røyken – for mange i svært ung alder.
Det er altså fortsatt viktig å jobbe for å begrense bruken av et livsfarlig nytelsesmiddel, men vi setter et stort spørsmålstegn ved Støres ønske om en bevillingsordning for utsalgssteder av tobakk.

Ordningen skal til en viss grad baseres på eksisterende ordning for salg av alkoholholdige drikker, men uten begrensning i hvilken type utsalgssteder som kan få salgsbevilling. Det vil i praksis si at «alle» får salgstillatelse, og selgerne må over tid bevise at de er tilliten verdig.
Umiddelbart høres dette i overkant byråkratisk ut, selv om en bevillingsordning sikkert gjør det enklere å reagere overfor lovbrudd.

Vi har allerede aldersgrense for kjøp og salg, og røykeforbudet ble med stort hell innført for flere år siden. Eksisterende lovverk, både på salgssteder og utesteder, bør være mer enn nok til å oppnå målet om færre røykere og følgelig færre skader som følge av røyking. Spørsmålet er om lover og regler overholdes i tilstrekkelig grad, men det er helt en annen sak.

I stedet for å innføre en ordning som vil kreve enda mer papirarbeid, godkjenningsrutiner og andre formaliteter for alle som driver butikk – og ikke minst for det offentlige – bør det fokuseres sterkere på dagens regler. En bevillingsordning alene er ikke nok.

Vi trenger forhåpentligvis ikke et voksende byråkrati for å redusere antall røykere.

Årets julegave

Hva ønsker du deg til jul? En del av oss ser beskjemmet ned på skotuppene når vi skal svare, dels fordi vi opplever å ha alt vi trenger, og dels fordi vi vet at ikke alle er like heldige.
Mye skal både sies om, og gjøres for dem som ikke har det godt, men la oss først se til dem som gleder seg barnlig til julaften. Heldigvis er de i flertall.
Desember er en underlig tid. Et langt forspill bygger opp til den store dagen – den store kvelden. Forventningene stiger, særlig hos de små. Snart er tiden der da spenningen skal utløses. Den barnslige gleden er vidunderlig.
Men, tilbake til spørsmålet: Hva ønsker du deg til jul, egentlig?
Sokker, klær, glassboller, kokebøker, parfyme, spill, og gavekort. Vi tenker først på gaver som kan pakkes inn når vi svarer, men er det egentlig det vi trenger? Er det hva vi kommer til å huske om et år eller to? Gaver som varer?
Jo da, jeg er sikker på at mange barn husker jula da de fikk nye ski, men for oss voksne, hva vil vi huske? Det er det som er de viktigste gavene vi kan få – de som varer.
Selv før julefreden senker seg, kjenner jeg på følelsen av at jeg har fått så utrolig mye fint denne jula. Alle de fantastiske julekonsertene, showene, de hyggelige juleavslutningene på skole og fritidsaktiviteter, og ikke minst julebord med gode venner og familie. Dette vil jeg huske med glede lenge.
Dagens uforbeholdne takknemlighet går ut til alle dere som har gjort det mulig. Alle dere som har brukt tidlige morgener og sene kvelder på å øve, forberede, og å rigge i stand. Alle dere som har slitt over grytene, dere som har dekket flotte bord, og pyntet med lys både ute og inne. Tusen takk!
De største og viktigste gavene ligger ikke under treet. De gir, og får vi, ved å gjøre det trivelig for hverandre, når vi gir av oss selv, og deler god tid sammen. Det er årets julegave. Den kan gis til den som har alt, men like viktig til dem som ikke er like heldige.
God tid – god jul!

Det påvirker oss

Har du hørt at …? Ryktespredning og spekulasjoner har eldgammel historie, og er ikke noe som er særegent for oss i distriktet. Det betyr ikke at vi kan gi opp kampen mot det. Det betyr bare at det er en kontinuerlig kamp.
– Jeg hører ikke på dem, er det noen som hevder. Det kan de nok hevde med en viss grad av sannhet, men påvirkes vi ikke av det? Skal vi dømme etter oppmerksomheten dommedagsprofetiene knyttet til gårsdagen viser noe annet. Det samme gjør Instagram-opprøret i Göteborg.
Mayaenes kalender var langt mer omfattende enn vår 12-månederssyklus. Så da den beregnede slutten på kalenderen ble datert til 21. desember 2012, trakk noen konklusjonen at det innebar at verden ville ende da. Mayaene var langt forut for sin tid på mange områder, både knyttet til skriftspråk og tidsregning. Det kan jo være noe i ryktet?
Vel, ikke engang mayaene selv trodde på dette nå, men likevel er det omtalt bredt i all verdens medier, profesjonelle som sosiale. Det var et rykte som ble avvist av mayaene selv, men det påvirket likevel folk over hele verden.
I Göteborg kom det denne uka til store og voldelige opprør blant ungdom. Årsaken var ryktene om hvem som sto bak en Instagram-konto som spredte ondsinnede og seksuelle rykter om navngitte personer i ungdomsmiljøet. En 17 år gammel jente måtte gå i dekning, da hun ble pekt ut som avsender. Fredag ble det klart at en ung mann hadde gjort dette, som en spøk. Han har nå «bevist» sin kobling til Instagram-kontoen ved å gi en avis tilgang til brukernavn og passord. Det stemte. Tenk hvilken påvirkning denne «spøken» har hatt for alle som ble utsatt for grove og sjikanøse rykter. Og for alle som har hørt ryktene: «Der det er røyk, er det nok også ild …» Eller?
Vi kan hevde at mye ryktespredning er ment som spøk, ment for en engere krets, og at folk ikke påvirkes av det. De to nevnte hendelsene viser at det ikke er så enkelt. Ryktespredning påvirker oss uansett. Hva lærer det oss? Hvordan må vi forholde oss til realitetene?

Avgiftssjokk

Jevnakeringene kan få en urimelig ekstraregning når oppgjøret for ferdig montert vannmåler kommer på bordet. Ja, for det er i realiteten det vi snakker om. Vannforbruket hos folk flest er langt lavere en det politikerne antok da kostnadene for målere skulle beregnes og dekkes inn.
Før vannmålere kom på plass, ble årlig forbruk stipulert til 200 kubikkmeter for hver bolig. I husstander med enkeltpersoner eller få mennesker kunne vann- og kloakkavgiften derfor bli urimelig høy. Motsatt kunne det lønne seg å bo mange i én bolig.
Jevnaker var sent ute med å pålegge vannmålere. Nå er det snart ett år siden fristen gikk ut, og i løpet av året har konsekvensene meldt seg med full tyngde.
For det reelle forbruket i hver bolig er på rundt 140 kubikkmeter, ikke 200, viser det seg. I kommunens regnskap har dette medført et underskudd på 3,4 millioner kroner, som nå må dekkes inn gjennom økte avgifter.
Det er altså ikke nok at det er betalt for mye i stipulert forbruk gjennom mange år. Nå skal de samme husstandene straffes ytterligere med høyere avgift, anslagsvis i overkant av 2.000 kroner for en gjennomsnittlig husstand.
Da kommunestyret nylig behandlet budsjettet, ble vann- og avløpsgebyrene klokelig nok holdt utenfor – og en avgjørelse utsatt – blant annet fordi noen gårdsbruk kommer spesielt dårlig ut. Og med respekt å melde; det er ikke rart at dette oppleves urimelig.
Først og fremst er det viktig av vannmålerne er på plass, og at avgifter blir beregnet etter reelt forbruk. Dernest er det fastslått at tjenester som dette skal drives etter selvkostprinsippet, det vil si at abonnentene må dekke tjenestens kostnad.
Nå gjelder det å finne en fornuftig overgangsordning, særlig for boliger og gårdsbruk med høyt forbruk.
Forslaget om å doble fastavgiften for alle, er et dårlig forslag. Kostnad bør følge forbruk – det er jo derfor målere er montert.

Veivalg for årtier

E16-utbyggingen er endelig konkretisert med anbefaling fra Statens vegvesen. Det betyr ikke at anbefalt løsning nødvendigvis blir den endelige, men et konkret veivalg er det beste utgangspunktet for å komme videre og for å skape liv i debatten. Prosjektet blir mer håndfast, og vi kan for alvor forberede oss på at veien kommer.
Altfor lenge har gjennomgangstonen vært at «veien aldri kommer». Men nå er vi nærmere enn noen gang. Det blir ny vei.
Vi står foran en av de viktigste lokale avgjørelsene i dette århundret, og nå gjelder det å finne balansen mellom en bred og grundig debatt og en debatt som gir resultater.
Det gjelder å dra i samme retning, slik at manglende lokal enighet ikke ender med at hele prosjektet blir skjøvet ut i tid. Altfor ofte ser vi at uenighet på lokalt nivå fører til endret fokus hos bevilgende myndigheter. Det finnes nok av prosjekter å bruke penger på her i landet.
En ny vei vil måtte koste. Vi snakker om milliarder av kroner i investeringer, i tillegg til at distriktet vårt må avstå store arealer. Enkeltpersoner vil føle seg truet ved at eiendommer blir båndlagt for all fremtid, og miljøvernere vil kjempe for mer eller mindre verneverdige områder. Næringslivets representanter har sine krav, og har sterke meninger om hvor veien bør gå for at butikker ikke skal gå nedenom og hjem.
Mange vil fokusere på fordelene; at kommunikasjonen med landets hovedstad blir bedre; at utallige pendlere får en lettere hverdag; at trafikksikkerheten blir betydelig bedre, og at distriktet vårt totalt sett blir mer attraktivt både for næringsliv og innflyttere.
Enhver er seg selv nærmest, heter det. Likevel – nå gjelder det mer enn noen gang å ende opp med ÉN klar stemme som signaliserer behovet for en sikrere og bedre veiforbindelse. Jo før, jo heller. Rydd unna detaljer og flisespikkeri! Ta en titt over gjerdet, og tenk helhet for distriktet!
Vi trenger ny E16, og vi trenger enighet om trasé.

Elendig eierskap

Bør drift av skoler, sykehjem eller andre offentlig tjenester privatiseres? Skal det offentlige eie skolebygg, sykehjem og bedrifter? Debatten har lokalt gått på begge områder den siste tiden. Venstresiden i politikken forfekter som oftest en sterk offentlig forvaltning, og mener at offentlig eierskap er riktig for stabil og jevnt god kvalitet. Høyresiden mener at tjenesteyting og eierskap skal drives av dem som gjør det billigst og best. Uansett beslutning skal vi ikke glemme elementet om hva det offentlige faktisk har av kompetanse, hva de kan håndtere.
La oss ta et blikk til siden. Forrige uke gikk Oslo Vei konkurs. Hvordan kunne det skje? Det er et av Norges eldste entreprenørselskaper, og er heleid av Oslo kommune. I 2001 ble det skilt ut som et eget aksjeselskap. I 2012 er økonomien ruinert, og eieren Oslo kommune nekter å gå inn med de 140 millioner kronene som er nødvendig for å redde driften. Dermed endte det i konkurs, og at de nær 300 arbeidstakerne fikk oppsigelse i julegave. Det var også lenge usikkert om de fikk desemberlønn. Selskapet har i tillegg betydelig gjeld til utenforstående virksomheter.
Hvordan kunne det skje? Eierne har avdekket det som betegnes som økonomisk utroskap i selskapet. Kjeltringer kan man aldri gardere seg mot, men Oslo kommune har her over tid forvaltet sitt eierskap elendig. De har mistet kontrollen, og nå må ansatte, kreditorer og skattebetalere leve med konsekvensene. Med seg i dragsuget kan også Sandum AS på Geithus gå, med sine 28 ansatte.
Å eie og drive et entreprenørselskap er ingen enkel oppgave i et krevende marked, men det samme kan sies om svært mye av det offentliges aktiviteter. Vi har ingenting imot offentlig eierskap, så lenge det forvaltes profesjonelt. Vi har heller ingenting imot at det offentlige kjøper tjenester, så lenge de har kompetanse til å sette riktige krav og følge dem opp. Det er når det offentlige driver på en måte de ikke er kompetente til at problemene oppstår. Da hjelper det lite at det er teoretisk mest effektivt eller kvalitativt best.
Det offentlige må ikke stille som amatører i konkurranse med profesjonelle. Da blir både de og vi loppet og avkledd.

Må vise resultater

En knusende dom fra Gjørv-kommisjonen fortalte både historien om ressursene som ikke fant hverandre da det trengtes som mest, men enda viktigere, hvorfor det ble slik.
Sjelden har en kommisjon fått like mye offentlig fokus, og sjelden har flere vært opptatt av konklusjonene. Det hadde vært behagelig med enkle løsninger knyttet til behov for mer ressurser og penger til politi og beredskap. Det ubehagelige var at Gjørv-kommisjonen i stedet satte fingeren på noe langt mer krevende og dyptgripende, nemlig holdninger, kultur og lederskap.
Det er derfor ingen stor overraskelse at folks tillit til politiet er kraftig svekket. Kan vi føle oss trygge? Tilliten til politiet har sunket fra 86 til 81 prosent fra 2011 til 2012. For områdene fysisk tett på hendelsene 22. juli 2011, er svikten mer markant. I Søndre Buskerud er tallene nå 79 prosent, mens i vårt distrikt er tallene nede i 76 prosent.
Tilliten til norsk politi har vært jevnt økende over år. Nordre Buskerud hadde imponerende 91 prosent tillit i år 2000. Svikten nå er således dramatisk, men forståelig når noe så dyptgripende som holdninger, kultur og lederskap utfordres.
Det tar tid å bygge tillit, men tillit er en skjør tilstand. Lite skal til for å svekke den. Det blir for enkelt å si at tallene skyldes avdelinger eller enkeltpersoners innsats. Det handler om et helt system.
All kunnskap om krisehåndtering viser at hvordan krisen på sikt påvirker organisasjoner som utsettes, avhenger mer av hvordan krisen håndteres enn at den faktisk oppsto. Sentralt i krisehåndteringen står informasjon. Gripes man i løgn eller forsøk på å skyve noe under teppet, er det skadelig. Er man åpen om fakta og om hva som gjøres for å bli bedre, er det noe som bedrer situasjonen.
Norsk politi har en langsiktig utfordring knyttet til å gjenvinne den høye tilliten som var der. Politiet i Buskerud fikk den tøffeste knekken, og har således den vanskeligste jobben. Politiet må på nytt bygge tillit over tid. Det gjør de ved å aktivt vise oss som innbyggere gode resultater.

Gründer-distrikt

I lørdagsavisen forteller Trond Henriksen om sin opplevelse med Ringerike som et godt sted å etablerer seg. Han står bak Energikanalen, og er takknemlig for råd og veiledning fra ulike hold. En passe stor kommune, med korte avstander og korte kommandolinjer, konkluderer han.
Det skal godt gjøres å komme opp med et tydeligere budskap til andre gründere som ser seg om etter egnet sted for etablering.
En bedre attest kan distriktet neppe få. Erfaringene lover godt for videre utvikling.