Viser arkivet for oktober, 2012

Viktig sluttspurt

Hønefoss Ballklubb går en krevende tid i møte. Etter tre måneder uten seier, toppet det seg med den reneste kollapsen mot Odd sist helg. Laget ligger nå på 12. plass på tabellen.
På denne tiden av sesongen er det naturlig å tenke seg ulike teorier for hvordan laget kan beholde plassen i Tippeligaen. Eller motsatt; hvordan det kan stå i fare for å rykke ned.
Det som i dag kan sies med stor grad av sikkerhet, er at ingenting er sikkert med tanke på fortsatt spill i toppdivisjonen neste år. Det må jobbes maksimalt med de gjenstående kampene, og et par av dem er vel nærmest å betrakte som umulig å vinne.
Nå skal vi skynde oss å si at ingenting er umulig. HBK har vist at laget kan vinne over selv de aller beste på en god dag. Spørsmålet er hvordan toppformen skal sikres inn mot de mest krevende kampene. HBK har definitivt en plass å fylle på dette nivået i norsk fotball, noe ikke minst første halvdel av sesongen viste.
Kommende helg er det ny hjemmekamp. Når HBK møter Sandnes Ulf søndag 4. november, bør AKA Arena være fylt til siste plass. Det er nå det gjelder – som aldri før.
Som supportere kan vi bidra med vår støtte, våre heiarop og våre oppmuntrende og stemningsskapende hyl fra tribunen. Og akkurat det kan være det lille ekstra som løfter laget i noen avgjørende minutter. Det motsatte, det vil si en svært så luftig og tafatt arena uten noen form for støtterop, er lite motiverende for våre lokale fotballhelter.
Fotballen har gjennom hele sesongen klart å sette Hønefoss på kartet – gjennom nyhetssendinger, kampoverføringer og annet fokus i fjernsyn, radio og aviser. Med fotballens store interesse over hele landet gir dette en viktig markedsføring av distriktet. Hønefoss befester posisjonen som fotballbyen i vakre Ringerike…
Til laget, trenere og hele støtteapparatet rundt, inkludert supportere: Lykke til med sluttspurten av årets tippeligasesong!

Knask eller knep?

I morgen er det allehelgensdag, men langt flere kjenner nok nå dagen som halloween. Er det en kommersielt motivert ukultur fra USA, eller en gylden anledning til å skape hyggelige aktiviteter i høstmørket, samtidig som vi ufarliggjør det skumle?
Halloween er en nokså fersk tradisjon i Norge. Så sent som rundt år 2000 fikk tradisjonen fotfeste her, og den vokser stadig i omfang. Tradisjonen er godt hjulpet av utenlandsk påvirkning gjennom TV og filmer, men også av en handelsstand som ser konseptet kommersielt interessant i en heller stille handelstid.
Halloween er et konglomerat. Her er det elementer av både katolsk, kristen og hedensk tradisjon. Samtidig ville det nok være feil å si at religiøse elementer har særlig framtredende rolle i dagens tradisjon. Det er langt mer en anledning for å lage en sosial temafest. Den delen som handler om å gå rundt i nabolaget for å tigge godterier ligner på vår noe eldre julebukktradisjon.
Med et slikt bakteppe er det vanskelig å ta halloweentradisjonen veldig seriøst. Den har lite eller ingenting med den religiøse tradisjonen om å minnes de døde. At den er sammenfallende synes en del er uheldig, og enkelte opplever halloween som både grotesk og usmakelig. Motstanden får energi gjennom at knep-delen av tradisjonen har utartet til ren vandalisme enkelte steder.
Noen skulle nok helst sett at tradisjonen forsvant like raskt som den har dukket opp. Den kampen er nok i beste fall krevende. Kanskje er det derfor mer fruktbart å diskutere hva vi ønsker å fylle temafesten med av innhold. Her kan vi voksne styre mye, og vi bør ta ansvaret. Festen må forløpe innenfor det som er akseptabelt for festdeltakere, og ikke minst for dem som eventuelt skal få festdeltakerne, barn eller voksne, på besøk på døra.
Her hos oss er halloween noe nytt. Vi må respektere at alle ikke er, eller vil være, med. Kardemommeloven har mye godt i seg. Vi skal ikke plage andre, vi skal være greie og snille. For øvrig kan vi gjøre (nesten) som vi vil. Først da kan vi sikre at alle i Ringerike får en god allehelgensdag.

Glassklart nei

Før spørsmålet om etablering av et nasjonalt glassmuseum i Jevnaker eventuelt skulle ende med «nei takk», må saken gjennomgås grundig.
I de fleste kommuner anses en nasjonal satsing som en gavepakke til lokalmiljøet, og følgende kan føres på plussiden: Økt nasjonalt fokus, arbeidsplasser under og etter etablering, og ikke minst statlige midler til selve etableringen.
Fra kommunen applauderes det høylydt, men ikke fra bedriften som de fleste anså som selvskreven samarbeidspartner. Hadeland Glassverk ser det rett og slett som uaktuelt å bidra til et nasjonalt glassmuseum i lokalmiljøet.
Argumentene er vel verdt å lytte til: Glassverket frykter at turister som bare er ute etter den historiske delen, vil gå tapt som glasskunder; at et besøk ved nasjonalt museum og dets fasiliteter er nok, og at turistene dermed unnlater å komme innom HG.
Et enstemmig styre for Hadeland Glassverk mener kombinasjonen produksjon, museum og salg er helt avgjørende for å overleve. Det er forståelig. Samtidig er det underlig at glassverket ikke går mer offensivt inn i problemstillingene, men i stedet velger å sette bom for hele etableringen.
Glassverkstyret må på offensiven – ta regien, og legge premissene for et mulig samarbeid, i stedet for å sette seg på bakbeina.
Hvilke tilbud i et nasjonalt museum vil komme i direkte konflikt med dagens tilbud i Verkevika? Må et nytt museum eksempelvis tilby både levende glassblåser og åpent spisested, slik glassverket gjør i dag? Kan nyetableringen bli et godt supplement – ikke en konkurrent – til dagens glassverk?
Blant forslagene som foreligger, vil Hadeland Glassverk sikkert være best tjent med løsningen der et nytt museum legges helt i nærheten av glassverket, og strekker seg ut i Randsfjorden. Dermed vil de besøkende få et helhetlig inntrykk; glassbygda, historien og bedriften.
Målet må være at Jevnaker står samlet om å ønske et nasjonalt glassmuseum velkommen.

Ball, ikke mann

Et brev fra en gruppe foreldre har rettet et kritisk søkelys på enkelte forhold ved Røyse skole. Dette er etterfulgt av reaksjoner fra flere hold. Noen kjenner seg overhodet ikke igjen i beskrivelsene som kommer fram, og får ikke fullrost skolen. Andre kan fortelle historier der man har opplevd utfordringer, der samarbeidet ikke har fungert godt nok.

Ved alle skoler vil det finnes historier om ting som på et tidspunkt ikke har fungert som foreldre har forventet. I de fleste tilfeller er slike saker sammensatte, og har mange sider. Årsaken til at Ringerikes Blad har valgt å omtale denne saken er ikke å ta side, men å bidra til en saklig diskusjon som kan gjøre skolehverdagen bedre for elever, lærere og foreldre. Dette kan handle om ressurssituasjon, systemer, samarbeidsformer eller pedagogikk.

Vi er glade for at både FAU, skole og kommune nå tar saken konstruktivt. Vi håper dette gjør at saken kan brukes i en engasjementsfremmende debatt om pedagogikk og samarbeidsformer mellom hjem og skole. Enhver skole vil ha stort utbytte av aktive diskusjonsfora med foreldre. Dette gjør at foreldre får komme fram med sine synspunkter i et egnet forum, og skolen vil få viktige innspill. Det er en naturlig del av et åpent samfunn at ikke alle innspill vil være like konstruktive, men at alle opplever å bli lyttet til og får svar er viktig.

Vi har fått flere henvendelser som tyder på at de som har meninger i denne saken, finner det vanskelig å målbære dem. De opplever at det i lokalsamfunnet blir «snakket» om slike meninger knyttet til person og ikke sak, og at dette «snakket» også kan gå ut over barna. Vi håper dette er feil. Alle lokalsamfunn må ha takhøyde for saklige diskusjoner. Det innebærer at vi må skille klart mellom sak og person. For å bruke fotballterminologi; Vi må ta ballen, ikke mannen.

Det er godt å se at Røyse skole, med ledelse og lærere, nå får bred støtte, ros og takk. Samtidig må vi respektere at enkelte kan ha en annen opplevelse. Gjennom å la dem bli hørt og tatt på alvor i egnede fora, vil de kunne føye seg inn i rekken av takknemlige foreldre.

Blikk for helheten

Er Ringeriksregionen rigget for vekst? Det var temaet for Ringerikskonferansen tidligere denne måneden. Vi starter med ros: En stor takk til Jan Erik Gjerdbakken og Ringerike Næringsforum (RNF) for en fantastisk konferanse med gode og relevante foredragsholdere! En av de dem, Lars Ueland Kobro fra Telemarksforskning, fortalte om hva som kjennetegner kommuner som har vekst. Hans funn vil avisen komme tilbake til. I denne omgangen trekker vi ut organisering.
Kobro viste hvordan organisering har utviklet seg over tid. Dette handler like mye om privat næringsliv som offentlig forvaltning. Tidlig i det 20. århundre var organisasjonene sentrum i eget univers. Hierarkiet var sterkt. Senere kom silotankegangen. Vi organiserte oss i mer definerte sektorer, eller siloer, der hver sektor har mer spesifikt fagansvar. En slik spesialisering har mye godt ved seg, men den har også sine tydelige svakheter.
Ser vi på regjeringens uttalte satsingsområde, forebygging knyttet til fedmeepidemien, kan ikke dette løses uten komplekse samarbeidsformer på tvers av sektorer. Helsedepartementet har ansvaret for sykehusene, mens det er Kommunaldepartementet og kommunene som har ansvaret for primærhelsetjenesten. Arbeidsdepartementet har ansvaret for de sykmeldte. Kulturdepartementet har ansvaret for idrettsanleggene, Kunnskapsdepartementet for fysisk aktivitet i skolen, og Samferdselsdepartementet for gang- og sykkelstiene.
Kobro peker på at samfunnets utfordringer i dag må løses med sterkere samspill mellom sektorene. Med andre ord; For å rigge oss bedre for vekst, må vi fri oss fra silotankegangen. Målene må defineres tydeligere og mer konkret. Først da kan vi snakke om hvilke aktører som må jobbe sammen om hva. Samarbeidsformene vil bli komplekse, men slik må det også bli.
Ringerike Utvikling har etablert en god møteplass lokalt. Dette er et godt utgangspunkt, men for å sikre vekst og løse regionens utfordringer bør det utvides med aktører på fylkes- og sentralnivå. Store ting skjer når folk møtes på tvers av sektorer.

Harde realiteter

Kampen for å bevare Ringkollstua går inn i en avgjørende fase. Ringkollstua har ikke driftsmidler lenger enn til nyttår. Da kan konkurs være et faktum. Tapet av en av markas flotteste åpne stuer ville være et tap for regionen, men også for markas turgåere som vil nyte fantastisk utsikt over Ringerike, og benytte Ringkollstua til rast, varme og hvile.
Situasjonen tatt i betraktning; Det haster med å finne en løsning. Kleivstua Eiendom vil kjøpe. De var også aktuelle kjøpere i 2005. Årsaken til at kjøpet ble stanset den gang var at planene om bygging av 5–6 nye hytter med til sammen 50 gjestesenger fikk tommelen ned av Direktoratet for naturforvaltning. Direktoratets nei kan på nytt sette en stopper.
Bygging innenfor markagrensa er særdeles utfordrende. Samtidig er en slik utbygging nødvendig for å sikre et kommersielt forsvarlig grunnlag, særlig nå som Miljøverndepartementet har stanset sine bevilgninger til stua.
Realitetene smerter. Ringkollstua er en perle, men blir for lite brukt av turgåere. Problemet er at den ligger ved parkeringsplassen til et utfartssted, og ikke som et naturlig mål for en tur i marka. Dermed bruker for få tilbudet til å basere seg på varmestuekonseptet alene. Historien viser også at siden 1993, da Ringkollstua ble bygget for allmennyttige formål, ikke har generert overskudd. Det vitner om at driftsmodellen ikke har livets rett.
Kleivstua Eiendom vil satse på Ringkollstua. De lover også å la den fungere som et åpent tilbud for turgåere. Samtidig er de avhengig av en garanti for at de kan utvikle stedet kommersielt. Ingen kan i lengden leve på utsikt, luft og kjærlighet alene.
Sentrale myndigheter må gjerne være firkantet i sin forvaltning, men det er ingenting som tyder på at det vil føre til at Ringkollstua kan bestå som ei åpen markastue i dagens form.
Uavhengig av hvem som skal eie og drive Ringkollstua videre er man avhengig av en mulighet for å utvikle stedet kommersielt. En dispensasjon kan da være nødvendig, og bør kunne gis under forutsetning av en forpliktelse om til å holde stua åpen for allmennheten.

Krevende kamp

Fylkespolitiker og lokalpolitiker Helge Stiksrud (V) fra Hønefoss mener det står dårlig til med kunnskapene om Ringerike – både i Drammen og i Oslo. – Kunnskapen om vår region er mangelvare hos maktpersoner, sa han her i avisen i går.
Utgangspunktet er diskusjonen om Ringeriksbanen, som av flere nå settes opp mot et intercity-alternativ, med dobbeltspor mellom Oslo-Halden, Lillehammer og Skien. Tilhengerne viser til at «jernbane må bygges der folk bor».
Det går an å skjønne at pådrivere for intercity-løsningen, både i Oslo og Drammen, snakker Ringeriksbanen ned i denne sammenligningen. Man er seg selv nærmest, og med «riktige» mennesker plassert i sentrale posisjoner lar argumentene seg lett høre.
I denne krevende kampen må Ringeriksregionen evne å selge inn Ringeriksbanen som et fremtidsrettet alternativ: Et prosjekt som vil sikre en god og hurtig kommunikasjon mellom landets to største byer, og i tillegg vil være av stor betydning for kommuner og tettsteder i utvikling. Ringerike og Hole har mål for vekst og utvikling, det samme har Hallingdal. Folk fra Oslo og Bærumsområdet flytter «over høgda», og ser verdier i åpent landskap og rimeligere boliger.
Argumentene må fremmes av noen, og kanaliseres riktig. Her har flere et ansvar. De politiske miljøene og andre formelle instanser veier tungt. I tillegg har vi interesseorganisasjoner, utviklingsselskaper, privatpersoner og ikke minst lokalavisen.
Men nettopp Helge Stiksrud, som et av våre viktigste fylkeskort, må være villig til å ta sin del av jobben. Derfor blir det en klassisk glasshus-symbolikk i Helge Stiksruds utspill. Ære være han for jobben han gjør, men velgerne har valgt nettopp ham til å fylle en plass i politikken.
Istedetfor å klage på «alle som ikke vet», er det mer hensiktsmessig å fortelle dem det de ikke vet. Argumenter må gjennomarbeides, og påstander dokumenteres. En Davids kamp mot Goliat krever sine menn – og kvinner – fullt ut.

Lege-karakterer

Fastlegene i Norge er nå tema i en ny, privat, nasjonal nettjeneste. Denne er bygget opp for å gjøre det mulig for pasienter å sette karakter på fastleger. Dette gjøres gjennom både å dele ut stjerner og legge til karakteristikker. 15 av 26 lokale fastleger er allerede inne på listene.
Brukeranbefalinger er blitt en stadig viktigere del av forbrukermakten. Dette gjelder både varer og tjenester. Brukeranbefalinger brukes i dag aktivt av eksempelvis nettbutikker. Butikkene ser dette som både god veiledning og god kundeservice. De ser at vi stoler på, og tar valg basert på råd fra andre forbrukere.
Dessverre er ikke brukeranbefalinger alltid til å stole på. Det finnes mange eksempler på at leverandører aktivt går inn og manipulerer dette. Det blir lagt inn falske anbefalinger om egne produkter, og falske, negative tilbakemeldinger om konkurrenter. Som forbrukere har vi derfor blitt vant til å lese anbefalingene med en sunn skepsis.
Forbrukermakten er et viktig korrektiv, og ideen med å legge til rette for brukeranbefalinger av fastleger er god. Spørsmålet er om akkurat denne tjenesten er riktig vei å gå. Det er ikke vanskelig å se for seg at enkelte pasienter kunne komme til å starte en svertekampanje mot enkeltleger, uten at grunnlaget er annet enn en personlig vendetta.
Fra vi begynner med karakterer på skolen, starter en personlig vurdering av oss. Legetjenester er både personlige og livsviktige, og bør absolutt være gjenstand for vurdering. Da er det viktig at disse gjøres på riktig grunnlag. Brukeranbefalinger alene er ikke nok.
Brukervurderinger er viktig i helheten, men bør ikke stå alene. De bør være mer konkrete, og settes sammen med objektive kriterier. Et eksempel kan være omløpshastighet i pasientbasen. Et annet kan være reaksjoner fra Helsetilsynet. Kanskje bør også brukernes tilbakemeldinger knyttes til tema. Det er viktig å skille mellom personlig kjemi og feilbehandling.
Behovet for tjenesten er nå avdekket. Det haster å få på plass en kvalitetssikret løsning som er til beste for kvaliteten i pasientbehandlingen.

Foreldreopprør

All ære til Hole kommune, for rask reaksjon på det som må kalles et foreldreopprør på Røyse skole. Allerede fredag morgen, da saken ble kjent gjennom Ringerikes Blad, sto saken på agendaen i Herredshuset.
Utgangspunktet er et brev med 16 klagepunkter, der åtte foreldre gir sin versjon av en skolehverdag som oppleves og beskrives som alt annet enn idyllisk for enkeltelever.
Foreldrene hevder at skolen gjentatte ganger har unnlatt å ta tak i alvorlig «episoder» – om elever som er voldelige mot hverandre, om egne barn som gråter fordi de ikke vil på skolen, og om barn som kaster opp og er syke. Det hevdes også at skolen har altfor lav terskel når det gjelder å kontakte barnevernet, og at skoleledelse og barnevern samarbeider for tett.
Relativt mange velger å ta barna ut av skolen. Foreldrene viser til at seks elever så langt i år har sluttet på grunn av forhold som påpekes i klagebrevet. Og ifølge foreldrene er det de som blir mobbet, som må bytte skole – ikke mobberne.
Dersom det har vært problemer gjennom flere år, slik foreldrene beskriver, er det merkelig at ingen har våget å ta tak. Samtidig sier det også litt om den frykten som ligger i å fronte slike saker. Tanken om at klagerens barn kan bli straffet, ligger vel ganske nær for de fleste foreldre.
Rektor Solfrid Grøndal kjenner seg ikke igjen i klagepunktene som listes opp. Men hun har heldigvis tatt dem på alvor, og lover å ta saken opp med kollegaer og kommuneledelse.
Det viktige nå er at foreldrenes innspill gjennomgås ned til minste detalj. At de som har noe å påpeke, bringer sin misnøye til torgs, og at det blir en dialog mellom skole og foreldre.
Lokalskolen skal være et samlingspunkt og et ønsket sted å være, ikke noe man flykter fra eller gruer seg til å oppsøke. Målet må være at flest mulig av bygdas barn samles på én skole, for best mulig å bygge lokalmiljøet.

Forandre verden?

Hva er det egentlig som forandrer verden? Hva har det store ordet verdighet med saken å gjøre? To av ukens lokale begivenheter kaster lys over det.
Tidligere denne uka ble Global Dignity Day arrangert, blant annet på Ringerike videregående skole. Det er Kronprins Haakon som sammen med to andre har etablert prosjektet. Tanken er at gjennom å gjøre oss bevisste på hva verdighet betyr, vil verden også fylles med mer verdighet. Etter å ha vært sammen med elevene i noen hektiske timer, er vi sikker på at kronprinsen hadde rett i sin innledende hilsen til elevene: «Hver enkelt av dere kommer til å forandre verden.»
Elevene ble utfordret på å definere hva verdighet betyr som ord, og siden å fortelle verdighetshistorier fra eget liv. Elevenes historier i plenum på slutten av dagen var sterke. De omhandlet hvordan elevene selv hadde opplevd å få økt sin verdighet, og om hvordan de har økt andres verdighet gjennom valgene de har tatt.
En jente fortalte hvordan hun har vært med på å arbeide for at jenter i India skal få samme rettigheter og verdi som gutter. En gutt fortalte om hva som skjedde da han gikk bort til ei jente som var skjøvet ut av det sosiale fellesskapet i ei gruppa. En fortalte om hvordan det å være venn hadde hjulpet en annen som ikke ønske å leve. En gutt fortalt om hva som skjedde da han satte seg ned på bussen ved siden av en kar som så litt utenfor ut.
Både i hverdagen og i de større temaene handler det om å ta et valg om å øke andres verdighet. Bonusen for dem som øker andres verdighet er at verdighet reflekteres. Alle historiene fortalte det samme: De som gir, de får så utrolig mye igjen.
I helgen er det TV-aksjon til inntekt for Amnesty. De jobber med de fundamentale betydningene av verdighet, ting vi som bor i Norge ofte tar for gitt. Dette handler om ytringsfrihet, diskriminering og grunnleggende menneskeretter. En gave til Amnesty er et aktivt valg for økt verdighet i verden. Å få dem som er rundt oss i hverdagen til å føle seg bra, er også et valg for økt verdighet. Vi kan alle gjøre noe, og som Kronprinsen sier; «Det vil forandre verden.» Store, men sanne ord.